Bør barnevernets arbeid med omsorgsovertakelser økes, eller er det på tide med en oppbremsing?
Betraktninger av advokat i barnevernsaker Geir Kvande.
Undertegnede har i en 20-års periode bistått private parter/biologiske foreldre i barnevernssaker. Det har de senere årene vært en betydelig økning i prosessoppdragene både for fylkesnemnd og for domstol. Barnevernets oppgaver kan fortone seg svært forskjellig. Det er ikke vanskelig å forestille seg at det er stor forskjell på å vurdere omsorgssituasjonen til et nyfødt barn eller et lite barn, i forhold til å vurdere om en 17-åring skal plasseres på institusjon.
Generelt er barnevernet blitt betydelig styrket de senere år. Uten å ha noen nøyaktige tall, mener jeg at vi i dag har adskillig flere barnevernsmedarbeidere enn for få år siden. Jeg oppfatter videre at i dag er terskelen før barnevernet fremmer en sak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-12 vesentlig lavere enn den var på 1990-tallet. I 1990-årene ble ofte omsorgsovertakelse begrunnet i biologiske foreldres rusproblematikk eller psykiatriske problemer. Dette førte også tidvis til voldsproblematikk overfor barna. Utviklingen i dag er slik at barneverntjenesten nå fremmer forslag om omsorgsovertakelse der de rett og slett mener at biologiske foreldre tilbyr en for dårlig omsorg til barna.
Økningen av barnevernssaker har mange konsekvenser. Tidligere fremstod ofte de biologiske foreldrene i saker om omsorgsovertakelse som ressurssvake. Ofte var de ressurssvake på grunn av sin rusproblematikk eller psykiatriske problemer. Når nå barneverntjenesten har senket terskelen for omsorgsovertakelse, møter de ofte mer ressurssterke foreldre som ikke aksepterer like lett barnevernets framstilling av faktum i saker om omsorgsovertakelse. Det har den konsekvens at i tillegg til at det blir flere saker for fylkesnemnd og domstol, er ofte sakene mer kompleks enn tidligere. Det fører videre til at et vesentlig større antall av avgjørelser i fylkesnemnda blir anket videre til tingretten, samt forsøkt fremmet for lagmannsrett. Det medfører også at det i dag oftere fremmes sak om tilbakeføring etter barnevernloven § 4-21.
Barneverntjenestens økning av å fremme saker om omsorgsovertakelse har en effekt som gir større belastning både på fylkesnemnder og på domstol. Økningen av antall saksbehandlere i barnevernet har den effekt at kvaliteten på arbeidet kan variere. Det er også en uheldig side at det ofte skiftes saksbehandler. Jeg har opplevd klienter som har hatt ti forskjellige saksbehandlere i løpet av en fem-seksårs periode.
Med det økende antall omsorgsovertakelser og plasseringer i fosterhjem, medfører det for mange kommuner en betydelig økt økonomisk belastning. Da det også er en økning i antall fosterhjem er det min oppfatning at kravene til fosterhjemmene er redusert.
I løpet av 20-års perioden i arbeidet med barnevernssaker har jeg opplevd flere uheldige episoder for barn plassert i fosterhjem. Et annet uheldig aspekt er at barn ofte blir flyttet i flere ulike fosterhjem før de til slutt ender på institusjon.
Marit Skivenes, som er professor ved universitet i Bergen, refererer til forskning at det ikke går så bra med barnevernsbarna når de blir voksne. Hun refererer at kun en av tre har det noenlunde greit som voksen og at forskning viser at barnevernsbarn har:
-
dårligere helse som voksen
-
har ustabile relasjoner
-
har mer familieoppløsning
-
det er flere som blir tenåringsforeldre
-
det er flere aborter
-
flere opplever såkalt voldelig død
-
flere tar selvmord
-
de har lavere utdanning
-
de har dårligere tilknytning til arbeidslivet
-
det er flere som er arbeidsledige
Undertegnedes svar på spørsmål i overskriften er at nå må ikke terskelen for at barnevernet går til omsorgsovertakelse settes lavere. Barneverntjenesten bør i større grad fokusere på hjelpetiltak hos biologiske foreldre.
-Geir Kvande
